Hjem

For ikke så lenge siden ble det funnet mumifiserte hunder på en gravplass i Sør-Amerika. Hundemumiene var gravlagt sammen med mennesker. Forskerne og arkeologene kunne ikke finne noe som tydet på at hundene var ofret, eller at de på noen annen måte var avlivet i sammenheng med ritualer. Så det var bare rett og slett hunder som hadde ytet sitt til et godt liv for menneskene sine. Og det ble da, i dette samfunnet, og i denne kulturen, satt såpass stor pris på at hundene også i døden skulle få være sammen med de andre familiemedlemmene. Hvordan er det i vår kultur? Vel, mitt inntrykk er at hunder blir tålt, men ikke mer. Det er åpenbart at det er mange mennesker som er glad i hunder, vi som leser disse spaltene behøver ikke gå så langt for å finne dem! Men samfunnet som sådan viser ingen entusiasme, ingen god følelse for hunder. Det er mest det negative som blir fremhevet og mediefokusert på, noe som gjenspeiler seg, for eksempel, i lovgivningen. Spaltisten har før, i visse sammenhenger, nevnt en lang rekke områder hvor hundene gjør en enestående jobb. Jeg må bare få nevne en ting, nemlig arbeidet mineryddingshundene gjør, og således sparer mennesker for død og lidelser de er påført av sine, ja – artsfrender.

Med fare for å gjenta seg selv, vil spaltisten gjengi følgende uttalelse av den ikke ukjente forfatteren Mark Twain:

”Om du plukker opp en utsultet hund og du gir den av din overflod så den blomstrer og lever godt, vil den ikke bite deg. Det er forskjellen mellom en hund og et menneske.”

En annen forfatter, jeg husker ikke hvem, sa en gang: ” De fleste hunder jeg kjenner vil komme til himmelen, men meget få mennesker.” La dette være sagt.

Det er ellers mye som tyder på at dette er den siste spalten som er skrevet på vegne av Norsk Lundehund klubb. Endringer er varslet, men i hvilken retning det bærer, er ukjent i det dette blir skrevet. Både leserne og vi som har ytet vår skjerv til Hundesport gjennom årene, er spent på hva planene for bladet vil bringe på nyåret.

I de 7 årene undertegnede har fått lov til å bidra, har tilbakemeldingene vært udelt positive. Vi har fått en rekke fine fotos til bruk i spalten, det har vært mer sparsomt med forslag til tekst, men det har forekommet. Bildet av Vinga får således, rent foreløpig, stå som et punktum når det gjelder bidrag til spalten. Dersom Hundesports redaksjon vil finne på noe annet, slik at raseklubbene kan få nå et publikum gjennom bladet, vil det være utelukkende positivt. I det svenske søsterbladet ”Hundsport”, har länsklubbene sine spalter. Men disse blir nesten bare brukt til utstillingsresultater etc. Og vi vet jo at storparten av hunde-eierne i Norge aldri besøker en utstilling. I de svenske spaltene er det heller ingen bilder.

Vel, som sagt, vi er spent. Og redaksjonen bør ikke vente for lenge med å åpenbare sine planer.

Spaltisten vil, slik situasjonen er, takke for følget og takke for seg. Det har vært en fornøyelse å få alle de gode tilbakemeldingene, til og med den gangen spaltisten ble refusert av redaksjonen i Hundesport, så jeg på som positiv. Det hadde åpenbart truffet noen!

Uansett hvordan det går videre, er denne spalten den siste i 2006. Det er snart jul – og nyttår!

Jeg håper alle vil oppleve en god og fredelig jul og et nyttår uten skremmende raketter og smeller sammen med sine firbente familiemedlemmer.

Som sagt, takk for meg, kanskje vi møtes i en eller annen sammenheng.

Riktig God Jul og Godt Nytt År!