Hjem

Når man har lundehund, blir man ganske fort opptatt av rasens historie, og i forlengelse av det, dens bruk gjennom tidene og dens oppførsel, som i noen grad avviker fra andre hunders. Jeg vil bare ta for meg et fenomen som jeg har opplevd med mine egne hunder og aldri har hørt eller sett omtalt andre steder.

Jeg bor på Hurum, på vestsiden av Oslofjorden, og selv om naturen her muligvis ikke er storslått sett med nordmenns øyne, er den meget variert, og sine steder ganske vill.

Når hundene får løpe fritt i skogen, vil de ofte begynne å grave under gamle grantrær, og ser man nøye til, vil man oppdage at de graver opp brune kuler, omtrent på størrelse og farge som Hestekastanjer, knekker dem og spiser innholdet, som er et kullsvart pulver.

En gammel soppbok, forfattet av Jens Stordal, er disse kulene omtalt som Grynløpekuler eller Grynbuflog. Det latinske navnet er Elaphomyces granulatus = E. Cervinus. Disse hører til Sekksporesoppene som bl.a. omfatter Morklene. I følge soppboken er lukta svak, smaken mild, og de er ikke angitt å være giftige.

Hundene liker dem tilsynelatende veldig godt, de graver med stor iver og jobber skikkelig for å knekke dem, og når de har spist noen stykker blir de gjerne helt svarte om snuten. Smaken må åpenbart være god, men man tviler på om de kan ha noen særlig næringsverdi.

Etter min erfaring spiser lundehunder det meste de finner i naturen, hvis det minner det minste om mat, men overjordisk sopp, Kantareller og Steinsopp, spiser de ikke. Hvordan de har funnet på å spise Grynløpekulene er meg en gåte.

Jeg har gjort meg noen tanker om, at Lundehundene i dag, kanskje kunne ha en oppgave som ”trøffelhunder”, ”råtehunder” eller ”narkotikahunder”, de er tydeligvis glade i å bruke nesen sin.

For min egen del, innøvde jeg i sin tid ”Kantarellsøk” med min første Lundehund Vilja, og det var morsomt å se hvor konsentrert hun var på jobben, da hun først hadde oppfattet hva det gikk ut på. Det lyder nesten som et eventyr, men hun glemte faktisk helt å bjeffe på folk som kom forbi, når hun var opptatt med søket sitt. – Jeg må innrømme at jeg har brukt ferdighetene hennes på dette punktet alt for lite, men det skyldes min skrekk for at hun skal bli bitt av hoggorm, som her finnes ganske mye av.

Gerd Haugen