Hjem

Jeg pleier å sammenligne agility med sprangridning. Det er om å springe fortest mulig, og med minst mulig feil igjennom en bane som består av mange forskjellige typer hindre som hunden skal forsere. Konkurransebanene er forskjellig fra gang til gang. Før konkurransen starter, får man anledning til å gå briefing, dvs. man kan som fører få lov til å gå banen (uten hund) for å lære seg rekkefølgen på hindrene, samt å innøve føringsteknikkene som skal brukes under konkurransen.

Da jeg fikk min første egen lundehund, Odin av Åsen i 1993, hadde jeg bestemt meg for å trene lydighet med han. Etter hvert som jeg kom inn i hundemiljøet, fikk jeg mer og mer sansen for agility. Det var ingen i den lokale hundeklubben vår som trente agility, men sammen med en annen tilhenger av sporten, begynte vi å samle sammen gamle agility-hindre, samt at Bjørnar, mannen min, snekret de hindrene vi manglet. Dermed var treningen i gang. Dette var kjempegøy, og min første agility konkurranse gikk jeg med Odin i januar 1995.

Da vi fikk Eisa som valp i januar 1995, begynte vi tidlig å sosialtrene henne bla. ved at hun var med på hundetreningene. Tidlig fikk fikk vi henne til å løpe gjennom røret (tunnelen), og etterpå pølsa. Aktiv trening på hopphindrene er det lurt å vente litt med til hunden er bortimot 1 år. Man kan imidlertid legge pinnene veldig lavt nede, bare for å trene hoppmomentet. Etter hvert trente vi litt på slalåmen. Dette er et hinder som det tar lang tid å få skikkelig til. Vi begynte mens hun enda var valp å trene inn bommen, men her må man være minst 2 personer for å støtte hunden over. Disse støttepersonene må benyttes mange ganger etter hverandre for å gjøre hunden ordentlig trygg på hinderet. Når hunden behersker hinderet godt, kan man begynne å trene inn vippa. Dette kan være et skummelt hinder til å begynne med, og det er viktig at det også her er minst 2 personer som støtter hunden over. Til å begynne med lar man vippa rolig vippe ned ved at man holder tak på undersiden av den. Det er viktig å repetere dette hinderet på en rolig og trygg måte mange ganger. Mønet er også et hinder som er belastende for bena til hunden, så her bør vi ikke trene så mye (men litt) det første året til hunden.

Før, eller i allefall parallelt med agilitytrening må man også trene enkel lydighet med hunden. Det viktigste er å oppnå kontakt med hunden når du ber om det. Tren hjemme til å begynne med. Få hunden til å se på deg når du sier navnet dens, og ros hele tiden når hunden ser på deg. De første gangene vil nok hunden bare se kort på deg i underkant av 1 sek. Det er også viktig at hunden kommer til deg på innkalling, og at den holder seg inntil deg når du forlanger det. På en agilitybane er hundene løse, og det er derfor viktig at man har hunden under kontroll.

Eisa er som de fleste andre lundehunder spesielt interessert i rør og tunneler. Hun elsket røret på agilitybanen umiddelbart, og de første konkurransene vi deltok i, disket hun pga. av at hun tok røret som hinder nr. 1, selv når dette hinderet skulle tas som nr. 11. ( Det er viktig at hindrene utføres i rett rekkefølge.) Dette var selvfølgelig veldig plagsomt, og det gjaldt å få fokus på de andre hindrene istedenfor. Eisa er en meget bestemt dame, så det har vært vanskelig å få henne til å vike for sine egne ønsker.

Eisa er også veldig glad i bruke nesen sin, og hun finner snart alle godbiter som er mistet på banen. Dette var også noe vi slet med til å begynne med. Hun hadde for liten fokus på hindrene, istedetfor var det mer interessant med søking på banen. Da begynte jeg å legge igjen en godbit ved enden av hinderet eller hinderkombinasjonen som vi skulle trene. Godbiten la jeg oppi en skål eller noe annet som var lett synlig. Før jeg ba hunden om å utføre hindrene, leide jeg henne bort til enden av hinderet og viste henne at her lå det godbit. Det tok ikke lang tid før dette ble kjempeartig, og dermed var vi kommet et steg videre.

Vår første konkurranse var i 1996, da var Eisa litt over 1 år gammel.

Når hunden behersker alle hindrene er det viktig å gå over til føring og innøve litt fart på banen. Til å begynne med tar man bare noen få hindre om gangen. Benytt gjerne metoden med å legge igjen en godbit på slutten av siste hinder. Start med å ha flere hindre på en rekke. Husk å gjøre det enkelt for hunden slik at den syntes dette er artig hele tiden. Det er også viktig at man ikke trener så lenge om gangen.

Slalomen er det hinderet som vi plages mest med. Det har tatt lang tid for å få Eisa til å utføre dette hinderet både med fart og presisjon. Vi har fått de fleste feilene våre på dette hinderet. Når jeg som fører blir for ivrig og stresset (i konkurranse), presser jeg hunden til å gjøre feil. Vi jobber fremdeles mye med dette hinderet for å få opp farten enda bedre her. Generelt er det farten til Eisa som vi jobber med å forbedre. Vi er hele tiden i grenseland når det gjelder tiden vår på konkurransene. For hver konkurranse settes det opp en standartid som er max. tid for gjennomføring av banen uten å få tidsfeil.

Vi trener derfor ofte korte strekk med få hindere 4- 5 stk. Eisa får masse rop og gjerne godbit etter gjennomførelsen av kombinasjonen.

Som sagt er det tiden vi slåst mest med i våre konkurranser. For å få tildelt cert. må man være i høyeste klasse ( klasse 3) og være den beste hunden som ikke er champion og ha oppnådd 0 feilpoeng. I Norge må et av cert’ene være fra et stevne som NKK arrangerer. Der det deles det imidlertid ut 2 cert i hver klasse. I Drammen hvor vi fikk det siste certet, var det 12 stykker påmeldt i klassen. Jeg lot være å se de på løpene til de deltagerne som startet før meg. Jeg var veldig konsentrert på oppgaven som ventet meg. Som oppvarming før løpet, lekte jeg med en Eisa med en gammel sokk med godbit oppi. Det er ikke lov å ha godbiter eller leker med inn på banen, så jeg fikk en til å stå bak meg for å ta imot sokken slik at Eisa ikke skulle se at jeg ga den ifra meg. Dessverre så Eisa at sokken ble overlevert til noen andre, så farten ble ikke så stor som jeg hadde ønsket. Imidlertid gikk hun feilfritt, og akkurat innenfor standardtiden. Så var det bare å vente på resultatene. Vi havnet på en 6. plass, men ble altså den 2. hunden som fikk tildelt cert! Det var en veldig rar opplevelse og endelig å ha klart et mål som man har jobbet i mange år med.

I 2003 gjorde vi det veldig bra resultatmessig. Vi har som den eneste lundehund-ekvipasjen ( i verden tror jeg) oppnådd et agilitychampionat – Nach! Vi klarte også å kvalifisere oss til NM i Vikingskipet og deltok der i november. Dessverre har vi ikke pr. nu iallefall den farta som skal til for å hevde oss blant de beste, men artig var det lell. Da vi hadde gått løpet vårt, ble det gjort oppmerksom på fra speakeranlegget, at ”legg merke til at dette er en norsk lundehund”!

For å oppsummere litt når det gjelder agilitytrening:

  • Tren på kontakt med hunden og innkalling.
  • Tren inn hvert hinder for seg. Det er veldig lurt med medhjelper, på bommen , vippa og kanskje mønet også er det nødvendig med medhjelper mange ganger.
  • Begynn med å trene inn kombinasjoner av hindre på en rett strekning
  • Øv på å føre hunden på begge sider. Det er ofte nødvendig å kunne skifte side i forhold til hunden underveis i en konkurranse.
  • Øk etter hvert vanskelighetsgraden på hinderkombinasjonene. Legg inn svinger.

Husk å trene i korte intervaller, vi alle har en tendens til å holde lenge på når vi syntes det er artig. Plutselig går lufta ut av ballongen for hunden, og da har vi holdt på for lenge. Det er viktig å avslutte treninga for dagen når vi er på topp!

Det skal være artig å trene. Vi må ikke bruke straff på hunden under treningen. Prøv heller å avlede hunden. Legg opp treningen slik at det er minst mulig sjanse for å feile.

Lykke til!

Ellen Blakstad Christensen