Hjem

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet av Øyvor Kolbjørnsen, Norges Veterinærhøgskole, Fellesavdeling for Patologi og er å finne i boken "Hund, avl og helse" som er utgitt av Smådyrpraktiserende Veterinærers Forening. (ISBN-82-991649-2-3).

Artikkelen kan skrives ut og medtas til veterinær hvis ønskelig med utdypende informasjon om IL. For oppdatert informasjon om behandling av IL henvises til klubbens Gastroguide som til en hver tid er oppdatert med de siste anbefalingene.

Innledning

Begrepet intestinal lymfangiektasi angir en tilstand der det foreligger en unormal utvidelse og tilstopping av lymfekar (lymfeårer) i tarmen (intestinal = angår tarmen, lymfangiektasi = utvidelse av lymfekar). Lidelsen ble tidligere kalt "lundehundsyndromet".

Anatomi

I kroppen er det to karsystemer: blodkarsystemet og lymfekarsystemet. Blodkarsystemet består av arterier som leder blodet fra hjertet ut i kroppens vev hvor karene blir tynne og danner et nettverk (kapillærer), og vener som leder blodet tilbake til hjertet. For at blodvæsken skal holde seg i karene er det viktig at blodet inneholder en viss mengde proteiner, og plasmaproteinet albumin er svært viktig i denne sammenhengen. Blodkarsystemet fører oksygen, næringsstoffer og væske ut til kroppens vev via kapillærene og tar med seg en del av væsken og avfallsstoffer tilbake fra vevet. Blodkarene kan imidlertid ikke føre tilbake samme mengde væske som de avleverte til vevet, og det er behov for et drenasjesystem for lede overskuddet av vevsvæske (lymfe) tilbake til blodet. Lymfekarene begynner blindt ute i vevene som tynne lymfekapillærer, forener seg til større lymfekar og tømmer seg til slutt i venene.

Lymfekarene har også en spesiell oppgave i forbindelse med måltider. Etter et måltid vil tarmtottene suge opp næringsstoffer. I hver tarmtott finnes et lymfekapillær som tar opp næringsrik væske, spesielt rik på fett og fører dette til blodet. Lymfen fra tarmen er derfor melkehvit, mens lymfen ellers i kroppen er en fargeløs væske. Lymfen passerer flere lymfeknuter før den tømmes i blodet. Lymfeknutene virker som et renseanlegg og vil så langt det er mulig hindre spredning av f.eks. betennelse før den kommer til blodet.

Sykdom

Intestinal lymfangiektasi kan enten skyldes en medfødt unormal utvikling av lymfekarene, eller være et resultat av betennelse eller svulstprosesser som tetter igjen lymfekarene. Intestinal lymfangiektasi gir seg til kjenne når protein- og fettrik lymfe ikke blir sugd opp i lymfekarene, men lekker ut til tarmen. Kroppens tap av proteiner fører til at leveren danner store mengder nye proteiner. Når proteintapet blir større enn det leveren klarer å produsere, vil det bli underskudd på protein i blodet (hypoproteinemi). For lite protein i blodet vil igjen føre til at mer væske enn normalt lekker ut i vevet fra blodkarene. Fordi lymfekarenes evne til oppsuging og transport av lymfe til blodet er nedsatt, oppstår det væskeopphopning i vev og kroppshuler.

I tarmtottene er lymfekapillærenes evne til å frakte næringsstoffer fra tarmen nedsatt. Dette fører til et redusert næringsopptak, flere partikler samles i tarmen og trekker til seg væske (økt osmotisk trykk), noe som igjen fører til diaré.

Lidelsen fører også til en skade i selve tarmtottene. Cellene som kler tarmtottene (absorptivt epitel med mikrovilli) mister sin evne til å spalte og suge opp næringsstoffer.

Forekomst

Lidelsen er beskrevet hos menneske, storfe og hos hund. Tilstanden kan opptre hos enkelt- individer innen ulike hunderaser, men ikke med samme hyppighet som hos lundehund. Den eksakte forekomsten av lidelsen hos lundehund er ukjent.

Alderen varierer med hensyn til når kliniske symptomer opptrer. Lidelsen opptrer hos begge kjønn.

Symptomer

Diaré forekommer ofte hos hunder med lidelsen, men ikke alle hunder får diarè. Diarèen kan enten være av varig karakter eller den opptrer periodevis. Oppkast, slapphet, avmagring og dårlig pels er andre symptomer som kan forekomme. Dersom proteintapet er stort, vil det bli væskeopphopning spesielt under huden (ødemer) på bakbena, i bukhulen (ascites) eller i brysthulen (hydrothorax. Enkelte hunder blir bleke og uttørrede.

Kliniske funn

Blodprøver viser for lavt innhold av proteiner (hypoproteinemi), der både albumin og globulinverdiene er lave, for lavt kalsium og kolesterolnivå (hypokalsemi og hypokolestrolemi) og nedsatt mengde hvite blodlegemer (lymfocytter). Kalsium tapes i bundet form med albumin over tarmen, og dårlig fettabsorpsjon sammen med tap av fett over tarmen forårsaker lavt kolesterolnivå. Lymfocytter tapes også over tarmen.

Ved uttak av små prøver fra tarmen (tarmbiopsier) vil man kunne se at tarmtottene er fylte med melkehvit lymfe. NB! Det er ikke nødvendig å ta tarmbiopsi for å stille en diagnose, det kan stresse hunden unødig og gjøre den sykere, og dette anbefales derfor ikke gjort.

Patologi

Ved obduksjon er hundene ofte bleke, med varierende grad av avmagring. I underhuden spesielt langs bakbena og i bukhulen finnes væskeansamling. Forandringene i tarmen er oftest lokalisert til tynntarmen med tydelige fylte lymfekar i tarmtottene og i tarmkrøset. Langs tarmkrøsets tilhefting til tarmen ser en av og til gulhvite små knuter. Leveren kan være lys med en sprø konsistens. Milten er ofte mindre enn normalt. Hos enkelte hunder finnes en fortykkelse i mageslimhinnen.

Ved mikroskpisk vevsundersøkelse av tynntarmen finnes utvidede og tilstoppede lymfekapillærer og lymfekar. I vevet rundt lymfekarene finnes forøkede mengder vevsvæske. Epitelet som kler tarmtottene er ofte skadet. Kjertlene i tarmen er ofte utvidede og inneholder døde celler, betennelsesceller og slim. Ofte kan granulomer (kronisk betennelse med spesielle celletyper) påvises i ulike lag av tarmveggen. Ved bruk av scanning elektron mikroskopi (SEM) kan tarmens oppbygning vises tredimensjonalt. En slik studie viste sammenvokste tarmtotter, ødelagte epitelceller og tarmtotter som hadde sprukket.

Ved undersøkelse av magesekken hos 14 obduserte lundehunder med diagnosen intestinal lymfangiektasi hadde 4 av hundene kreft i magesekken og alle hadde betennelse.

Diagnostisering

Diagnosen baseres på rase, symptomer, kliniske funn, laboratorieundersøkelser og utelukkelse av spesielt nyre og leversvikt. Biopsi fra tarm gir sikker diagnose, men anbefales ikke fordi andre metoder er tilstrekkelige.

Arv

Når det gjelder årsaken til lidelsen hos Lundehund står man uten sikre holdepunkter. En mistenker en arvelig faktor, men arvegangen er ukjent.

Sammendrag

Intestinal lymfangiektasi karakteriseres ved en unormal utvidelse og tilstopping av lymfekar i tarmen. Tilstanden er den vanligste årsak hos hund til tap av protein over tarmen. (protein-losing enteropathy). I alvorlige tilfeller oppstår hypoproteinemi og væske lekker ut fra blodkar og hopes opp i underhudsvev og kroppshuler. Tarmens evne til å oppta næring svekkes, noe som igjen resulterer i diare, oppkast, avmagring, tørr pels og blekhet (anemi).

Ved diettfôring vil tilstanden som oftest bedre seg.

Tillegg - informasjon om Lundehundboka

I Lundehundboka fremkommer en omfattende beskrivelse av lundehunden som rase, inkludert lundehundens helse og sykdommen IL.

Klubben har sendt ut et eksemplar av Lundehundboka til enkelte veterinærer i Norge. Er du veterinær og behandler lundehunder i ditt nærområde, kontakt oss hvis du er interessert i å lære mer om lundehunden så undersøker vi om vi har en ledig bok til deg også, eventuelt om noen av dine kollegaer allerede har fått en bok av oss. Beskriv i såfall hvor du jobber.

Lundehundboka kan også kjøpes av Norsk Lundehund Klubb.